Tafatt Burma-politikk

Regjeringen ønsker ikke å innføre økonomiske sanksjoner mot Burma. Istedet har den varslet tiltak som er ufarlige for norsk næringsliv, og fremstår dermed som handlingslammet.

Den norske regjering varsler skjerpede sanksjoner mot Burma etter at landets demokratisk valgte leder, Aung San Suu Kyi, igjen er fengslet. I en pressemelding fra Statsministerens kontor heter det at ”det vil bli innført forbud mot levering av utstyr som kan benyttes til intern undertrykkelse eller terrorisme”. Ingen kan beskylde norske myndigheter for å være kjappe i avtrekkeren; tyranniet har eksistert i over 40 år.Statsminister Kjell Magne Bondevik oppfordret allerede i 1997 norsk næringsliv til økonomiske sanksjoner av Burma. I 2002 var importen fra regimet fordoblet. Miljøvernminister Børge Brende fulgte opp med en lignende oppfordring til båtbransjen etter at Regnskogsfondet tidligere i år dokumenterte utstrakt bruk av tropisk trevirke i bransjen. Oppfordringene fortsetter altså, til tross for at statsminister Kjell Magne Bondevik ved flere anledninger har beklaget at denne metoden har slått feil. På besøk i Japan nylig foreslo statsministeren å samle europeiske og asiatiske land om en felles politikk for å legge større press på militærjuntaen i Burma. Statsministeren ønsker en ordning der man bruker ”gulrot og kjepp” ovenfor militærjuntaen. Det er naturlig å anta at gulroten dreier seg om bidrag til sosiale og humanitære prosjekter – men hva med kjeppen? Forbundet av sørøst-asiatiske stater (ASEAN), som Burma er medlem av, har for første gang offentlig kritisert militærjuntaens overgrep. Japan meddelte nylig i en pressemelding at de vil stoppe all finansiell assistanse til Burma inntil Suu Kyi blir løslatt. Like etter at Suu Kyi ble arrestert, vedtok det amerikanske senatet totalt importforbud av alle varer fra Burma, med 97 mot én stemme.

Mens USA, EU og flere av ASEAN-landene nå øker presset, er ikke den norske regjering villig til å iverksette effektive tiltak som svir. Statsministeren lovte under valgkampen i 1997 å innføre handelsrestriksjoner mot Burma. Disse har uteblitt. Regjeringens ”skjerpede sanksjoner” er i virkeligheten implementering av tiltak EU har vedtatt.

Undertegnede organisasjoner ber i et brev til UD Regjeringen ta Burma-saken opp i FNs sikkerhetsråd. Foruten større internasjonal oppmerksomhet rundt saken, kan det være et pressmiddel ovenfor Kina til igjen å legge press mot Burma om å iverksette politiske reformer. Kina har ført en ukritisk linje overfor det burmesiske militærdiktaturet; i håp om å bedre sine økonomiske forbindelser og få tilgang til nye markeder. Landet er en viktig militær og finansiell bidragsyter til den burmesiske militærjuntaen, og kinesiske selskaper står for mye av tømmerhogsten – til dels ulovlig – i Burma. Kinesiske diplomater har ved flere anledninger sagt at de anser burmesisk innenrikspolitikk for å være en intern affære.

Løslatelsen av Suu Kyi i fjor vakte et håp om at diktaturet ville løsne sitt jerngrep over det burmesiske folk. Noen ekte dialog mellom det demokratisk valgte partiet NLD, de ulike etniske gruppene og militærjuntaen i Burma har imidlertid ikke funnet sted. Amnesty varsler at over hundre mennesker er forsvunnet og mange fryktes drept etter arrestasjonen av Suu Kyi. Foruten hundretusener av flyktninger som er fordrevet fra sine hjem, sitter fortsatt 1300 politiske fanger fengslet, med en uviss fremtid.

Norsk handel med Burma bidrar også til en økologisk katastrofe. Burma er storeksportør av tropisk tømmer. I løpet av 1990-tallet forsvant hele 14% av landets tropiske skoger. Med dagens avskogingstakt vil Burmas teakskoger være forsvunnet innen noen tiår. Det statlige selskapet Myanmar Timber Enterprise har monopolisert hogsten – og eksport av tropisk trevirke anslås å være militærjuntaens nest viktigste inntektskilde etter narkotika. Videreforedlet tømmer blir solgt som hagemøbler, båtdekk og byggevarer i Norge. Den norske regjeringen avviste tidligere i år et lovforslag om restriksjoner på import av tropisk tømmer som ikke hogges på bærekraftig vis.

Den norske regjering framstår som handlingslammet. Til tross for fagre ord fra både KrF og Høyre til økonomisk boikott, ønsker ikke Regjeringen å innføre økonomiske sanksjoner mot Burma. Til tross for at det er dokumentert bruk av tvangsarbeid i tømmerhogsten, vil regjeringen heller ikke ha forbud mot import av Burma-teak.

Økonomiske sanksjoner blir av det demokratisk valgte partiet i Burma, NLD og eksilregjeringen NCGUB, fortsatt vurdert som det mest virkningsfulle tiltaket ovenfor militærjuntaen. Aung San Suu Kyi uttalte i et intervju med Amnesty tidligere i år at om de økonomiske sanksjonene skal ha effekt må de være konsekvente og helhjertede.
Når den norske regjeringen avviser tiltak som økonomisk handelsboikott, investeringsforbud og forbud mot import av tømmer fra rovhogst – forventer man virkningsfulle alternativer. Regjeringen har i stedet varslet tiltak som er ufarlige for norsk næringsliv – som frysning av formue militærjuntaen måtte ha i Norge, og innreise- og transittforbud til Norge. Det er tvilsomt om det vil affisere militærjuntaen.

Så lenge handelen med Burma opprettholdes, finansierer vi militærjuntaens overgrep og ressursplyndring. Det burmesiske folk etterlyser direkte økonomisk og humanitær bistand – ikke økt støtte til diktaturet. La oss gi dem det.

Publisert i Dagbladet, sommeren 2003

Framtiden i våre hender, i samarbeid med Regnskogsfondet, Den norske Burmakomite, PD Burma og Støttegruppa for Burma.